1Da Isak var blitt gammel og så svekket på synet at han nesten var blind, kalte han Esau, den eldste sønnen, til seg og sa: «Min sønn!» Han svarte: «Ja, her er jeg.»
2Så sa han: «Du ser jeg er blitt gammel; jeg vet ikke hva dag jeg kan dø.
3Ta nå jaktredskapene dine, pilekoggeret og buen, og gå ut i marken og skyt noe vilt til meg!
4Lag så en velsmakende rett, av det slaget jeg liker! Kom hit med den, og la meg spise, så jeg kan gi deg min velsignelse før jeg dør.»
5Rebekka lyttet mens Isak talte med Esau, sønnen sin. Så gikk Esau ut i marken for å skyte noe vilt og ha med seg hjem.
6Da sa Rebekka til Jakob, sønnen sin: «Hør her! Jeg hørte at din far snakket med Esau og sa:
7Skaff meg noe vilt, lag en velsmakende rett og la meg spise av den; så vil jeg velsigne deg for Herrens åsyn før jeg dør!
8Lyd nå meg, gutten min, og gjør det jeg byr deg!
9Gå bort til småfeet og hent meg to fine kje, så skal jeg lage en velsmakende rett til din far av det slaget han liker.
10Den skal du bære inn til din far, så han kan spise av den og velsigne deg før han dør.»
11Da sa Jakob til sin mor: «Esau, min bror, er jo lodden, men jeg er glatt.
«Kjenn, angen av min sønn
er lik angen av en eng
som Herren har velsignet!
28Måtte Gud gi deg dugg fra himmelen
og fruktbarhet på jorden,
korn og vin i mengde!
29Folkeslag skal tjene deg,
folk skal falle til fote for deg.
Vær herre over dine brødre,
din mors sønner skal bøye seg for deg.
Forbannet være de som forbanner deg,
og velsignet de som velsigner deg!»
30Med det samme Isak hadde velsignet Jakob – han var bare så vidt kommet ut fra sin far – da kom Esau, hans bror, hjem igjen fra jakten.
31Han laget også en velsmakende rett og bar den inn til faren. «Far,» sa han, «vil du ikke stå opp og spise av viltet jeg har skutt, så du kan velsigne meg!»
32«Hvem er du?» spurte Isak. Han svarte: «Jeg er Esau, din førstefødte sønn.»
33Da ble Isak så forskrekket at han skalv, og han sa: «Hvem var det da som kom inn til meg med noe vilt han hadde skutt? Jeg spiste av det før du kom, og velsignet ham – og nå må han være velsignet.»
34Da Esau hørte det faren fortalte, satte han i et høyt og hjerteskjærende skrik og sa: «Velsign meg også, far!»
37Da tok Isak til orde og sa til Esau: «Jeg har jo satt ham til herre over deg, og alle hans brødre har jeg gjort til treller for ham. Med korn og vin har jeg sørget for ham. Hva kan jeg da gjøre for deg, min sønn?»
38Esau svarte: «Har du bare én velsignelse, far? Velsign meg også, far!» Og Esau satte i å gråte høyt.
39Da tok Isak igjen til orde og sa:
«Langt borte fra den fruktbare jord
skal ditt bosted være,
uten dugg som faller fra himmelen.
40Av ditt sverd skal du leve,
og du skal tjene din bror.
Men når du en gang sliter deg løs,
skal du rive hans åk av din nakke.»
41Esau la Jakob for hat fordi faren hadde velsignet ham. Og Esau sa med seg selv: «Snart kommer den tid da vi må sørge over far. Da skal jeg slå min bror Jakob i hjel.»
42Da Rebekka fikk vite hva Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt, sendte hun bud etter sin yngste sønn Jakob og sa til ham: «Hør her, din bror Esau vil hevne seg på deg og slå deg i hjel.
43Lyd nå meg, gutten min! Gjør deg ferdig og flykt til Laban, min bror i Karan!
44Bli hos ham en tid, til din brors harme har lagt seg,
45til hans vrede har vendt seg fra deg, og han har glemt det du gjorde mot ham! Da skal jeg sende bud og hente deg hjem igjen. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en og samme dag?»
Isak sender Jakob til Laban46Rebekka sa til Isak: «Jeg er lei av livet for disse hetittkvinnenes skyld. Hvis nå også Jakob tar seg en slik hetittpike til kone, en av landets døtre, hva skal jeg da leve for?»
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
