Salmene 78 - Bibel1978/1985 - Bibelselskapet(Bibel1978)

Guds trofasthet mot et troløst folk

1En læresalme av Asaf.

Lytt, mitt folk, til min lære,

vend øret til ordene fra min munn!

2Jeg vil åpne munnen og tale i bilder,

bære fram gåtefull tale fra gammel tid.

3Det vi har hørt og kjenner til,

det våre fedre har fortalt oss,

4skjuler vi ikke for deres barn.

Vi vil fortelle til etterslekten

om Herrens herlige verk og hans velde,

om alle de under han har gjort.

5Han gav sine bud i Jakob

og satte en lov i Israel.

Den befalte han våre fedre

å gjøre kjent for sine barn.

6Han ville at etterslekten,

de barn som siden ble født,

skulle lære loven å kjenne.

Så skulle de stå fram

og kunngjøre den for sine barn,

7for at de kunne sette sin lit til Gud

og ikke glemme Guds gjerninger,

men nøye holde hans bud.

8De skulle ikke bli som sine fedre,

en trassig og gjenstridig ætt,

en ætt som ikke var fast i sinn,

og ikke var trofast mot Gud i sin ånd.

9Efraims sønner, væpnet med buer,

tok flukten på stridens dag.

10De holdt seg ikke til Guds pakt

og nektet å følge hans lov.

11De glemte hans store gjerninger

og de under han hadde latt dem se.

12Han gjorde under for deres fedre

på Soan-marken i Egypt.

13Han kløvde sjøen og førte dem over,

mens han lot vannet stå som en voll.

14Han ledet dem i en sky om dagen,

og hver natt i en lysende ild.

15Han kløvde fjell i ørkenen

og gav dem vann å drikke,

rikelig som fra havdypet under jorden.

16Han lot bekker strømme fram av berget

og vannet renne som elver.

17Men de holdt ikke opp med å synde mot ham,

de trosset Den Høyeste i ørkenen.

18Med vitende og vilje

satte de Gud på prøve

da de krevde mat etter egen lyst.

19De talte mot ham og sa:

«Kan Gud dekke bord i ødemarken?

20Han slo på berget så vannet rant,

og bekkene flommet fram.

Men kan han også gi oss brød

og skaffe kjøtt til sitt folk?»

21Da Herren hørte det, ble han harm.

En ild brøt ut mot Jakob,

Guds vrede flammet mot Israel,

22fordi de ikke trodde på Gud

og ikke stolte på hans frelse.

23Så gav han befaling til skyene

og åpnet himmelens dører;

24han lot det regne manna til føde for dem,

gav dem korn fra himmelen.

25Englebrød fikk mennesker spise,

Gud sendte dem mat så de ble mette.

26Han lot østavinden blåse fra himmelen,

drev sønnavinden fram med sin kraft.

27Han lot kjøtt regne ned til dem som støv,

flygende fugler som havets sand.

28Midt i leiren lot han dem falle,

rundt omkring deres boliger.

29De spiste alle og ble mette,

han sendte dem det de krevde selv.

30Men før de hadde stilt sin trang,

mens de ennå hadde mat i munnen,

31flammet Guds vrede opp mot dem.

Han drepte de kraftigste blant dem,

slo Israels unge stridsmenn til jorden.

32Likevel fortsatte de å synde

og trodde ikke på hans under.

33Så lot han deres dager svinne som et pust,

deres leveår ende med forferdelse.

34Når han drepte noen, søkte de ham,

da vendte de om og spurte etter Gud.

35De tenkte på at Gud er deres klippe,

at Den Høyeste Gud er deres forløser.

36Likevel bedrog de ham med sine ord

og løy for ham med sin tunge.

37I sitt hjerte holdt de ikke fast ved ham,

de var ikke tro mot hans pakt.

38Men han var barmhjertig;

han tilgav synden

og gjorde ikke ende på dem.

Gang på gang holdt han vreden tilbake

og lot ikke all sin harme bryte fram.

39Han husket at de bare var mennesker,

et vindpust som farer av sted og blir borte.

40Men de trosset ham ofte i ødemarken

og voldte ham sorg i ørkenen.

41Om og om igjen satte de Gud på prøve

og krenket Israels Hellige.

42De husket ikke at han grep inn

den dagen han fridde dem fra fienden,

43da han viste sine tegn i Egypt,

sine under på Soan-marken.

44Han gjorde elvene der til blod,

ingen kunne drikke av bekkene.

45Han sendte mot dem klegg som bet,

og frosk som herjet blant dem.

46Han gav deres avling til gnageren,

deres grøde til gresshoppesvermen.

47Han ødela vintrærne deres med hagl

og morbærtrærne med rimfrost.

48Han sendte sykdom på feet,

lot buskapen rammes av pest.

49Han sendte mot dem sin brennende harme,

vrede, forbitrelse og nød,

en sendeferd av ulykkes-engler.

50Han gav sin vrede fritt løp

og sparte dem ikke for døden,

men overgav deres liv til pesten.

51Han slo alle førstefødte i Egypt,

den beste kraft i hamittenes telt.

52Så lot han sitt folk bryte opp som småfe,

som en hjord i ørkenen førte han dem.

53Han ledet dem trygt, så de ikke var redde,

sjøen dekket deres fiender.

54Han førte dem til sitt hellige land,

til fjellet han vant med sin høyre hånd.

55Andre folk drev han bort for dem;

han skiftet ut deres land som en arv

og lot Israels stammer bo i deres telt.

56Men de utfordret og trosset Den Høyeste Gud

og rettet seg ikke etter hans påbud.

57De falt fra og var troløse som sine fedre,

de sviktet, lik en bue som blir slakk.

58De krenket ham med sine offerhauger,

med avgudsbildene egget de ham.

59Gud hørte det og ble harm,

han vraket Israel helt og fullt.

60Han oppgav den bolig han hadde i Sjilo,

det teltet han bodde i blant menneskene.

61Sin makt lot han føres bort som bytte,

sin herlighet gav han i fiendens hånd.

62Han overgav sitt folk til sverdet,

han var harm på sitt eget folk.

63Ilden fortærte de unge stridsmenn,

pikene fikk ingen bryllupssang.

64Folkets prester falt for sverdet,

og enkene fikk ikke holde sørgehøytid.

65Da våknet Herren som av en søvn,

lik en stridsmann som våkner av rusen.

66Han slo sine motstandere tilbake

og førte evig skam over dem.

67Han forkastet Josefs telt

og valgte ikke Efraims stamme.

68Men Juda-stammen valgte han ut

og Sion-fjellet som han elsker.

69Han bygde sin helligdom himmelhøy,

lik jorden som han grunnla for alltid.

70Han valgte ut sin tjener David

og hentet ham fra sauekveen.

71Han tok ham bort fra lamsauene

og satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk,

for Israel, sin eiendom.

72Og David gjette dem med oppriktig hjerte

og ledet dem med kyndig hånd.