Salmene 106 - Bibel1978/1985 - Bibelselskapet(Bibel1978)

Folkets syndsbekjennelse

1Halleluja!

Pris Herren, for han er god,

hans miskunn varer til evig tid!

2Hvem kan regne opp Herrens storverk

og prise ham for alt han har gjort?

3Salige er de som gir akt på Guds vilje

og alltid gjør det som er rett.

4Herre, kom meg i hu og la meg få kjenne

den godhet du viser ditt folk.

Kom til meg med din frelse,

5så jeg kan se dine utvalgtes lykke,

glede meg med ditt glade folk

og prise meg lykkelig sammen med dine.

6Vi har syndet med våre fedre,

vi har gjort ille og levd ugudelig.

7Da våre fedre var i Egypt,

gav de ikke akt på dine under.

De tenkte ikke på alle dine velgjerninger,

ved Sivsjøen viste de trass mot deg.

8Men han frelste dem for sitt navns skyld,

for han ville vise sin veldige kraft.

9Han truet Sivsjøen, og den ble tørr;

gjennom havdypet førte han dem som på steppen.

10Han frelste dem fra uvenners vold

og fridde dem ut av fiendehånd.

11Vannet dekket deres motstandere,

ikke én av dem ble tilbake.

12Da trodde de på hans ord

og sang en lovsang til hans pris.

13Men de glemte snart hans verk

og ventet ikke på råd fra ham.

14De ble fylt av begjær i ødemarken

og satte Gud på prøve i ørkenen.

15Da lot han dem få det de krevde,

men gav dem avsmak på maten.

16De ble harme på Moses i leiren

og på Aron, som var vigslet til Herren.

17Da åpnet jorden seg, slukte Datan

og skjulte Abirams flokk.

18Det brøt ut ild i flokken deres,

og flammen fortærte de onde menn.

19Ved Horeb laget de en kalv

og tilbad det støpte bildet.

20De byttet sin ære bort mot et bilde

av en okse som eter gress.

21De glemte Gud, sin frelser,

som gjorde storverk i Egypt,

22undergjerninger i hamittenes land

og skremmende ting ved Sivsjøen.

23Han sa at han ville utrydde dem,

men Moses, den mannen han hadde utvalgt,

la seg imellom for å hindre

at Gud i sin harme gjorde ende på dem.

24De ringeaktet det fagre landet

og trodde ikke på hans ord.

25De murret av misnøye i sine telt

og hørte ikke på Herrens røst.

26Da løftet han hånden imot dem

for å slå dem ned i ødemarken,

27spre deres ætt blant andre folk

og strø dem ut i landene.

28De sluttet seg til Ba'al-Peor

og spiste av ofrene for de døde.

29De krenket Gud med sin atferd,

og pest brøt ut iblant dem.

30Da stod Pinhas fram og felte dom,

og dermed stanset pesten.

31Derfor ble han regnet som rettferdig

fra slekt til slekt i alle tider.

32De vakte Guds harme ved Meriba-kilden;

for deres skyld gikk det Moses ille.

33De gjorde ham bitter i sinn,

så han talte uoverlagte ord.

34De utryddet ikke folkene i landet,

som Herren hadde befalt dem,

35men blandet seg med andre folk

og lærte å gjøre som de.

36De dyrket deres avgudsbilder,

og de ble en snare for dem.

37De ofret sine sønner og døtre

til de onde ånder.

38De drepte uskyldige barn.

Blodet av sine sønner og døtre

ofret de til Kanaans gudebilder,

så landet ble vanhelliget av blodet.

39De ble urene ved sine gjerninger,

ved sin atferd var de utro mot Gud.

40Da ble Herren brennende harm på sitt folk,

han fikk avsky for dem som hørte ham til.

41Han overgav dem til andre folk,

de som hatet dem, ble deres herrer.

42Fiendene plaget dem hardt,

under deres hånd ble de tvunget i kne.

43Mange ganger reddet han dem;

enda la de planer i trass

og sank dypt i synd.

44Men Herren hørte deres rop

og så til dem i nøden.

45Han kom i hu sin pakt med dem

og skånte dem i sin store miskunn.

46Så lot han dem møte barmhjertighet

hos alle som tok dem til fange.

47Frels oss, Herre, vår Gud,

før oss sammen fra folkeslagene,

så vi kan prise ditt hellige navn

og sette vår ære i å lovsynge deg.

48Lovet være Herren, Israels Gud,

fra evighet til evighet!

Og hele folket skal si: Amen!

Halleluja!