Nehemja 9 - Bibel1978/1985 - Bibelselskapet(Bibel1978)

Folket bekjenner sin synd

1Den tjuefjerde dagen i den samme måneden kom israelittene sammen og holdt faste, kledd i botsdrakt og med jord på hodet.

2De som var av Israels ætt, skilte seg fra alle fremmede. De stod fram og bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger.

3En fjerdepart av dagen stod de hver på sin plass og hørte på dem som leste opp av boken med Herren deres Guds lov. Og en annen fjerdepart av dagen bekjente de sine synder og tilbad Herren sin Gud.

4Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes forhøyning og ropte med høy røst til Herren sin Gud.

5Da sa levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petakja:

Stå opp, pris Herren deres Gud,

han som er fra evighet til evighet!

Ja, lovet være ditt herlige navn,

som er opphøyet over all lovprisning.

6Du alene er Herren.

Du har skapt himmelen,

den høye himmel og hele dens hær,

jorden og alt som er på den,

havet og alt som er i det.

Du holder liv i alle ting,

og himmelhæren tilber deg.

7Det var du, Herre Gud,

som valgte ut Abram,

førte ham fra Ur i Kaldea

og gav ham navnet Abraham.

8Du så at han var trofast mot deg.

Derfor sluttet du pakt med ham

og lovte at du ville gi hans ætt

det landet som tilhørte kanaaneerne,

hetittene, amorittene, perisittene,

jebusittene og girgasjittene.

Og du holdt ditt løfte, for du er rettferdig.

9Du så våre fedres nød i Egypt,

du hørte deres rop ved Sivsjøen.

10Du gjorde tegn og under med farao,

med hans menn og hele folket i landet.

For du visste hvor harde

de hadde vært mot våre fedre.

Da vant du deg et navn,

som du har den dag i dag.

11Du kløvde sjøen foran dem,

så de gikk igjennom på tørre bunnen.

Men de som forfulgte dem, kastet du i dypet;

de sank som stein i det veldige vann.

12Du ledet dem i en skystøtte om dagen,

om natten lot du en ildstøtte lyse

på veien der de skulle gå.

13Du steg ned på Sinai-fjellet

og talte med dem fra himmelen.

Du gav dem rette ordninger

og pålitelige lover,

gode forskrifter og bud.

14Du kunngjorde for dem din hellige sabbat,

og gjennom din tjener Moses

gav du dem bud og forskrifter og lover.

15Du gav dem brød fra himmelen når de sultet,

og lot vann strømme fram fra berget når de tørstet.

Du bød dem dra inn og ta i eie

det landet som du med løftet hånd

hadde lovt at du ville gi dem.

16Men våre fedre var et stolt og stridlynt folk,

de hørte ikke på dine bud.

17De nektet å lyde og kom ikke i hu

de underne du hadde gjort for dem.

Stridlynte var de og satte seg fore

å vende tilbake til trelldommen i Egypt.

Men du er en Gud som tilgir,

du er nådig og barmhjertig,

langmodig og rik på miskunn;

og du forlot dem ikke.

18De støpte seg til og med en kalv

og sa: «Dette er din gud,

han som førte deg opp fra Egypt.»

Og de spottet deg grovt.

19Men du var like barmhjertig

og forlot dem ikke i ørkenen.

Skystøtten vek ikke fra dem om dagen,

men ledet dem på veien;

og ildstøtten vek ikke fra dem om natten,

men lyste opp veien der de skulle gå.

20Du rettledet dem med din gode Ånd,

du gav dem manna til mat

og lot dem få vann når de var tørste.

21Du sørget for dem i førti år,

i ørkenen savnet de ingen ting.

Klærne deres ble ikke utslitt,

og føttene hovnet ikke opp.

22Du gav dem folk og kongeriker,

som du lot dem få til grenseland.

De inntok landet til Sihon,

han som regjerte i Hesjbon,

og landet til Og, som var konge i Basan.

23Du gav dem så mange etterkommere

som det er stjerner på himmelen.

Du førte dem inn i det landet

som du hadde lovt deres fedre

at de skulle komme og ta i eie.

24Så kom deres ætlinger og inntok landet.

Kanaaneerne som bodde der,

tvang du i kne for dem.

Kongene og folkene der i landet

gav du i deres vold,

så de kunne gjøre med dem som de ville.

25De erobret festningsbyer og fruktbar jord

og tok hus som var fulle av gode ting,

uthogne brønner og vingårder,

oliventrær og frukttrær i mengde.

De spiste og ble gode og mette,

levde høyt på dine rike gaver.

26Men så ble de trassige

og satte seg opp mot deg;

de vendte ryggen til din lov.

De drepte dine profeter, som advarte dem

for å føre dem tilbake til deg.

Og de spottet deg grovt.

27Da overgav du dem til fiender

som var harde mot dem.

Men de ropte til deg i sin nød og trengsel,

og du hørte dem fra himmelen.

I din store barmhjertighet

sendte du dem redningsmenn,

som frelste dem fra deres fiender.

28Men så snart de hadde fått ro,

fortsatte de å gjøre

det som var ondt i dine øyne.

Du overgav dem til fiender,

som hersket over dem.

Men når de så atter ropte til deg,

hørte du det fra himmelen

og berget dem gang på gang

i din store barmhjertighet.

29Du advarte folket;

for du ville føre dem

tilbake til din lov.

Men de var hovmodige

og hørte ikke på dine bud.

De syndet mot dine lover,

som gir menneskene liv når de følger dem.

De vendte ryggen til i trass;

stridlynte var de og ville ikke høre.

30Du bar over med dem i mange år;

du advarte dem ved din Ånd

gjennom dine profeter.

Men da de ikke ville høre,

overgav du dem til fremmede folk.

31Men i din store barmhjertighet

gjorde du ikke ende på dem,

og du forlot dem ikke.

For du er en nådig og barmhjertig Gud.

32Og nå, vår Gud, du store Gud,

mektig og fryktinngytende,

du som holder din pakt og bevarer din miskunn,

regn det ikke for noe smått,

alt det vonde som har rammet oss

fra assyrerkongenes tid til i dag,

rammet våre konger og stormenn,

våre prester og profeter,

våre fedre og hele folket.

33Du var rettferdig

i alt det som hendte oss;

for du var trofast

selv om vi levde ugudelig.

34Våre konger og stormenn,

våre prester og våre fedre

levde ikke etter din lov;

de aktet ikke på dine bud

og de advarslene du gav dem.

35Enda de fikk bo i sitt eget rike

og hadde alt det gode du gav dem,

i det vidstrakte, fruktbare landet

som du hadde overlatt til dem,

så tjente de deg ikke

og vendte ikke om fra sin onde ferd.

36Derfor er vi treller i dag,

vi er treller i landet du gav våre fedre

for at de skulle nyte dets frukter

og alt det gode som finnes der.

37Den rike avlingen i landet

går nå til de kongene

som du har satt over oss

på grunn av våre synder.

De hersker helt som de vil,

over oss og buskapen vår.

Vi er i stor nød.

Folket forplikter seg til å leve etter loven

38På grunn av alt dette gjør vi en bindende avtale og skriver den ned. Vi forsyner skrivet med segl, og våre stormenn, levitter og prester setter sine navn under.