Jesaja 51 - Bibel1978/1985 - Bibelselskapet(Bibel1978)

Guds frelse skal vare evig

1Hør på meg,

dere som jager etter rettferd,

dere som søker Herren!

Se på fjellet dere er hogd ut av,

på steinbruddet dere er tatt fra.

2Se på Abraham, deres far,

og på Sara, som fødte dere!

Han var bare én da jeg kalte ham,

men jeg velsignet ham

og gav ham en tallrik ætt.

3Ja, Herren skal trøste Sion,

trøste alle øde steder i landet.

Han gjør ørkenen der lik Eden

og ødemarken lik Herrens hage.

Der skal være fryd og glede,

takkesang og strengespill.

4Lytt til meg, mitt folk,

vend øret til, du min folkeætt!

For lov går ut fra meg,

min rett blir til lys for folkene.

5Min rettferd nærmer seg,

min frelse bryter fram,

mine armer skal hjelpe folkene

så de får sin rett.

Fjerne kyster håper på meg,

de venter på min sterke arm.

6Løft øynene mot himmelen,

og se på jorden her nede!

Himmelen skal forsvinne som røk,

jorden skal slites ut som klær,

og de som bor der, skal dø som mygg.

Men min frelse skal vare evig,

min rettferd skal aldri få ende.

7Hør på meg,

dere som har kjennskap til rettferd,

du folk som har min lov i hjertet!

Vær ikke redd for menneskers hån,

bli ikke skremt av deres spottende ord!

8De skal bli som møllspiste klær,

lik ulltøy som er fortært av mott.

Men min rettferd skal vare evig,

min frelse fra slekt til slekt.

Gud skal hjelpe Sion som i gamle dager

9Våkn opp, du Herrens arm,

våkn opp og kle deg i kraft!

Våkn opp som i gamle dager,

som i svunne tider!

Var det ikke du som felte Rahab

og gjennomboret draken?

10Var det ikke du som tørrla sjøen,

som tørket ut vannet i det store dyp

og gjorde sjøbunnen til en vei,

så de utfridde kunne gå over?

11Nå skal de vende tilbake,

de som Herren fridde ut.

De kommer til Sion med jubel,

med evig glede om sin panne.

Fryd og glede skal nå dem igjen,

sorg og sukk skal flykte.

12Jeg er den som trøster dere.

Hvem er da du som frykter

mennesker som må dø,

menneskebarn som visner lik gress?

13Hvorfor glemmer du Herren, din skaper,

han som spente ut himmelen

og la jordens grunnvoll?

Hvorfor skjelver du stadig, dagen lang,

for undertrykkerens raseri

når han sikter på å ødelegge deg?

Hvor blir det vel av hans raseri?

14Snart skal den lenkebundne slippe fri;

han skal ikke dø og gå i graven,

og ikke skal han mangle brød.

15Jeg er Herren din Gud

som setter havet i opprør, så bølgene bruser,

Herren, Allhærs Gud, er hans navn.

16Jeg har lagt mine ord i din munn

og skjult deg i skyggen av min hånd.

Jeg som spente ut himmelen

og la jordens grunnvoll,

sier til Sion: «Du er mitt folk.» Våkn opp, Jerusalem!

17Våkn opp, våkn opp og reis deg,

Jerusalem, du som måtte drikke

vredens beger fra Herrens hånd

og tømme helt til bunns

den skålen som gjorde deg ør!

18Av alle sønnene hun fikk,

var det ingen som ville leie henne.

Av alle de barna hun fostret,

var det ikke én som tok henne i hånden.

19Ulykker rammet deg dobbelt opp

– hvem syntes synd på deg? –

herjing og ødeleggelse, sult og sverd

– hvem var det som trøstet deg?

20Maktesløse lå dine sønner

på alle gatehjørner,

som antilopen i garnet,

rammet av Herrens brennende vrede,

av trusselen fra din Gud.

21Så hør nå dette, du stakkar,

du som er drukken, men ikke av vin!

22Så sier Herren, din Herre og Gud,

som strider for sitt folk:

Se, nå tar jeg ut av din hånd

den skålen som gjorde deg ør;

aldri mer skal du drikke

av min brennende vredes beger.

23Jeg rekker det til dem som plaget deg,

til dem som sa: «Legg deg ned,

så vi kan gå over deg!»

Du måtte gjøre din rygg lik flat mark,

lik en vei som de drog fram på.