1Judas synd er skrevet opp
med en griffel av jern
og risset inn med diamantstift
på deres hjerters tavle
og på alterhornene.
2Deres sønner skal minnes
altrene og Asjera-pælene
som de hadde under hvert frodig tre
og på haugene som rager opp,
3på bergtopper ute i marken.
Din rikdom og alle dine skatter
overgir jeg til plyndring,
likeså dine offerhauger
til straff for synden i hele ditt land.
4Da må du av deg selv gi avkall på
den arv som jeg har gitt deg.
Jeg lar deg trelle for dine fiender
i et land du ikke kjenner.
For min vrede flammer som ild,
og den skal brenne for alltid. Sett ikke lit til mennesker!
5Så sier Herren:
Forbannet er den mann
som setter sin lit til mennesker,
som støtter seg til svake skapninger
og vender seg bort fra Herren.
6Han er som en busk i ødemarken;
han får ikke se at lykken kommer,
men holder til i tørreste ørken,
på saltholdig jord, der ingen bor.
7Velsignet er den mann som stoler på Herren
og setter sin lit til ham.
8Han er lik et tre
som er plantet ved vann
og strekker røttene mot bekken.
Det frykter ikke når heten kommer,
men står der med løvet grønt.
Det sturer ikke i tørketider
og holder ikke opp med å bære frukt.
9Hjertet er mer fullt av svik
enn noe annet, det kan ikke leges.
Hvem skjønner seg på det?
10Jeg, Herren, er den
som gransker hjerter og prøver nyrer.
Jeg lønner hver mann etter hans ferd,
etter frukten av hans gjerninger. Dom over urett og frafall
11Lik en rapphøne som ruger egg
den ikke selv har lagt,
er den som vinner rikdom med urett.
Midt i sin levetid må han gå fra den
og står der til slutt som en narr.
12En herlig trone,
opphøyet fra den første tid,
er stedet hvor vår helligdom står.
13Herre, du Israels håp,
alle som forlater deg, blir til skamme;
de som vender seg bort fra deg i landet,
skal bli skrevet opp.
For de har forlatt Herren,
kilden med levende vann. Frels meg du, så blir jeg frelst!
14Leg meg, Herre, så blir jeg legt,
frels meg du, så blir jeg frelst.
For du er min lovsang.
15Folk kommer og sier til meg:
«Hvor blir det av Herrens ord?
La det nå komme!»
16Jeg har ikke nektet å være hyrde
og følge etter deg.
Jeg har ikke ønsket ulykkesdagen hit.
Du vet hva jeg har forkynt,
det ligger åpent for deg.
17Vær ikke til redsel for meg,
du er min tilflukt på ulykkens dag.
18La ikke meg bli til skamme,
men dem som forfølger meg.
La ikke meg, men dem
bli grepet av redsel!
La en ulykkesdag komme over dem,
knus dem med et dobbelt slag! Hold hviledagen hellig!
19Så sa Herren til meg: Gå og still deg i Folkeporten, hvor Judas konger går inn og ut, og i alle de andre portene i Jerusalem,
20og si til dem: Hør Herrens ord, dere Judakonger, du Juda-folk og alle dere som bor i Jerusalem, dere som går inn gjennom disse portene.
21Så sier Herren: Dersom dere har livet kjært, så vokt dere for å bære noen bør på sabbatsdagen og komme inn gjennom Jerusalems porter med den.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
