1Til korlederen. Etter «Duen i fjerne terebinter». En miktam av David, den gang filisterne grep ham i Gat.
2Vær meg nådig, Gud! Folk vil meg til livs,
stridsmenn trenger seg inn på meg hele dagen.
3Mine fiender hogger stadig etter meg,
mange kjemper mot meg i hovmod.
4Når jeg er redd, vil jeg stole på deg,
5med Guds hjelp skal jeg prise hans ord.
Jeg har tillit til Gud og er ikke redd.
Hva kan vel mennesker gjøre meg?
6Dagen lang vil de skade min sak
og tenker bare på å gjøre meg ondt.
7De rotter seg sammen og lurer på meg,
ja, de vokter på mine skritt,
for de ønsker å ta mitt liv.
8Men de slipper ikke unna, for de er onde.
Gud, styrt i din vrede folkeslag ned!
9Du har skrevet opp
hvordan jeg flakket omkring;
mine tårer har du samlet i din flaske.
Står det ikke i din bok?
10Så skal mine fiender dra seg tilbake
med det samme jeg roper.
Det vet jeg, at Gud er med meg.
11Med Guds hjelp skal jeg prise hans ord,
ja, ved Herren priser jeg ordet.
12Jeg har tillit til Gud og er ikke redd.
Hva kan vel mennesker gjøre meg?
13Mine løfter til deg må jeg innfri, Gud,
jeg vil komme med takkoffer til deg.
14For du har berget mitt liv fra døden,
og fridd min fot fra å snuble.
Så kan jeg vandre for Guds åsyn i livets lys.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
