Jeremia 48 - Bibel1978/1985 - Bibelselskapet(Bibel1978)

Moab går til grunne

1Om Moab.

Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud:

Ve Nebo! Byen er lagt øde.

Kirjatajim er inntatt og vanæret,

borgen er blitt til skam og skrekk.

2Det er slutt på moabittenes ry.

I Hesjbon la de onde planer mot dem:

«Kom, la oss utrydde dem som folk!»

Også du, Madmen, skal bringes til taushet,

sverdet skal forfølge deg.

3Hør klageropet fra Horonajim,

der er herjing og stor ødeleggelse.

4Moab er brutt sammen,

barna der setter i å skrike.

5Ja, oppover bakken til Luhit

går folket og gråter.

På veien ned mot Horonajim

høres det skrik over sammenbruddet:

6«Flykt, så dere kan berge livet!»

Men dere blir som en busk i ødemarken.

7Fordi du stolte på ditt gods og dine skatter,

skal også du bli hærtatt.

Kamosj må gå i fangenskap

og hans prester og høvdinger med ham.

8Over hver by kommer en som herjer,

ikke en eneste by slipper unna.

Dalen skal herjes

og høysletten legges øde,

slik som Herren har sagt.

9Gi moabittene vinger å fly med,

for de skal av sted i en fart.

Landets byer skal bli øde,

og ingen skal bo i dem.

10Forbannet være den

som forsømmer å gjøre Herrens verk!

Forbannet være den

som holder sitt sverd fra blod!

Moabs undergang er nær

11Moab var trygg fra ungdommen av,

lå rolig som vin på sin berme,

ble ikke helt over fra kar til kar,

– han måtte ikke gå i fangenskap.

Derfor har han beholdt sin smak,

hans duft er ikke forandret.

12Men se, dager skal komme,

lyder ordet fra Herren,

da jeg sender vintappere til ham.

De skal tappe ham om og tømme hans kar

og slå hans krukker i stykker.

13Moab skal skamme seg over Kamosj,

likesom Israel fikk skam av Betel,

som de satte sin lit til.

14Hvordan kan dere si:

«Vi er krigere og djerve stridsmenn»?

15Nå skal Moab herjes;

fienden drar opp mot hans byer,

og den beste ungdommen slaktes ned,

lyder ordet fra Kongen,

– Herren, Allhærs Gud, er hans navn.

16Moabs undergang er nær,

raskt kommer ulykken over ham.

17Ha medlidenhet med ham,

alle grannefolk omkring,

alle dere som kjenner hans navn.

Si: «Å, at den er brukket,

den sterke stav, det herlige septer!»

18Stig ned fra din hedersplass, sett deg i støvet,

du Dibons datter som bor i byen.

For han som skal herje Moab,

drar nå opp imot deg

og ødelegger dine festningsverker.

19Still deg ved veien og hold utkikk,

du som bor i Aroer!

Spør flyktningene som kom seg unna:

«Hva er det som har hendt?»

20Moab er knust og vanæret.

Nå kan du hyle og skrike.

Gjør det kjent ved Arnon

at Moab er ødelagt.

21Straffedommen har rammet slettelandet, byene Holon, Jahsa og Mofa'at,

22Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim,

23Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon,

24Kerijot og Bosra og alle de andre byene i Moab, både fjern og nær.

25Moabs horn er hogd av,

hans arm er brukket, sier Herren.

26Gjør Moab drukken,

for han har hovmodet seg mot Herren.

Så kan han ligge der og spy

og bli til spott, han også.

27Eller holdt du ikke Israel for narr?

Kanskje han var grepet blant tyver,

siden du rister på hodet

hver gang du snakker om ham?

28Dra bort fra byene

og slå dere ned i fjellet,

dere som bor i Moab!

Gjør som duen, den bygger rede

i sidene av en gapende kløft.

29Vi har hørt om moabittenes stolthet,

hvor selvgode de er,

om deres overmot, stolthet og hovmod,

hvor overlegne de er i sjel og sinn.

30Jeg vet hvor frekke de er, sier Herren,

jeg kjenner deres tomme skryt.

Uredelige er de i alt de gjør.

31Derfor jamrer jeg over Moab,

skriker for hele Moabs skyld

og sukker over mennene fra Kir-Heres.

32Jeg gråter mer over deg

enn over Jaser, du vintre i Sibma.

Dine ranker strakte seg ut mot sjøen,

de nådde helt til Jaser.

Over din frukthøst og vinhøst

kommer det en som herjer.

33Gleden og jubelen er borte

fra hager og marker i Moab.

Jeg gjør ende på vinen i pressekummene.

Ingen tråkker druer under glade rop;

jubelropene er forstummet.

34Skriket fra Hesjbon når til El'ale,

ropet høres helt til Jahas.

De roper fra Soar til Horonajim

og til Eglat-Sjelisjia.

For selv Nimrim-vannet blir til ødemark.

35Så gjør jeg slutt på den skikken

at folk i Moab går opp på haugene

og tenner offerild for sin gud,

lyder ordet fra Herren.

36Derfor klager mitt hjerte

som fløyter over Moab,

ja, det klager som fløyter

over mennene fra Kir-Heres.

For alt det de hadde samlet, er tapt.

37Hvert hode er snauklipt,

alt skjegg er raket av.

Alle har rispet opp hendene

og har sørgeplagg om hoftene.

38I Moab lyder det bare klage

på alle tak og plasser.

For jeg har knust moabittene

lik et kar som ingen bryr seg om,

lyder ordet fra Herren.

39Å, hvor moabittene er knust!

Hvor de hyler!

Skamfulle har de vendt ryggen til.

Nå blir Moab til spott og skrekk

for alle sine grannefolk.

40Ja, så sier Herren:

Fienden kommer flygende som en ørn

og spiler vingene ut over Moab.

41Byene blir erobret, festningene stormet.

Den dagen skal Moabs krigere

være til mote som en kvinne i barnsnød.

42Moabittene blir utryddet som folk

fordi de har hovmodet seg mot Herren.

43Det blir gru og grav og garn

for dere som bor i Moab!

lyder ordet fra Herren.

44Når en flykter fra det grufulle,

skal en falle ned i graven,

og den som kommer seg opp av graven,

skal bli fanget i garnet.

Ja, dette sender jeg over moabittene

det året de kreves til regnskap,

lyder ordet fra Herren.

45I skyggen av Hesjbon

står flyktninger som er uten kraft,

men en ild går ut fra Hesjbon,

en flamme fra Sihons by.

Den skal fortære Moabs tinning

og skallen på dem som gjør bråk.

46Ve deg, Moab!

Det er ute med folket som dyrker Kamosj.

For sønnene dine blir bortført,

og døtrene må gå i fangenskap.

47Men til sist, i dager som kommer,

skal jeg vende lagnaden for Moab,

lyder ordet fra Herren.

Her ender domsordet om Moab.