1I det ellevte året, på den første dagen i den første måneden, kom Herrens ord til meg, og det lød så:
2Menneske, Tyrus har sagt om Jerusalem:
«Ha-ha! Folkenes port er sprengt;
nå er det jeg som overtar.
Jeg blir rik, mens den ligger øde.»
3Derfor sier Herren Gud:
Se, jeg kommer imot deg, Tyrus.
Jeg fører mange folkeslag mot deg,
likesom havet lar bølgene velte fram.
4De ødelegger murene omkring Tyrus
og river ned tårnene der.
Jeg feier bort moldjorden i byen
og gjør den til et nakent berg.
5Den skal bli en tørkeplass for garn,
der den ligger ute i havet.
For jeg har talt, sier Herren Gud.
Den skal bli et bytte for andre folk,
6og i datterbyene på fastlandet
skal menneskene bli drept med sverd.
De skal få sanne at jeg er Herren.
7Ja, så sier Herren Gud:
Jeg lar Babels konge, Nebukadnesar,
han som er konge over konger,
dra mot Tyrus fra nord,
med hester og vogner og ryttere
og med en veldig hær.
8I dine datterbyer på fastlandet
skal han drepe folk med sverd.
Han skal bygge skanser,
kaste opp en voll omkring deg
og reise skjoldtak mot deg.
9Så støter han stormbukken mot dine murer
og bryter tårnene med jernredskap.
10Han har så mange hester
at støvet fra dem skal dekke deg.
Ved larmen av ryttere og vognhjul
skal dine murer skjelve
når han trenger inn gjennom dine porter,
slik en drar inn i en hærtatt by.
11Med hovene av sine hester
tramper han alle dine gater ned.
Han dreper ditt folk med sverd
og styrter dine sterke søyler til jorden.
12Så røver de din rikdom
og tar dine varer som bytte.
De bryter ned dine murer
og river dine herlige hus.
Steiner, bjelker og grus
kaster de på sjøen.
13Da gjør jeg slutt på dine støyende sanger,
dine lyrer skal ikke høres mer.
14Jeg gjør deg til et nakent berg,
du blir en tørkeplass for garn.
Aldri skal du bygges opp igjen.
Det er jeg som har talt,
lyder ordet fra Herren Gud.
15Så sier Herren Gud til Tyrus:
Sannelig, kystene skal skjelve
når du faller med bulder og brak,
når de som er gjennomboret, stønner,
og mange blir drept i byen.
16Da skal alle fyrstene ved havet
stige ned fra sine troner,
legge bort sine kapper
og ta av seg de fargerike klærne.
De rammes av redsel og setter seg på jorden;
de skjelver stadig og grøsser når de ser deg.
17Så stemmer de i en klagesang over deg:
Å, at du er gått til grunne,
forsvunnet fra havet, du lovpriste by!
Byen og dens folk hadde makten på havet,
spredte redsel blant alle som bodde omkring.
18Kystene skjelver den dagen du faller,
øyene i havet blir grepet av skrekk
fordi det endte slik med deg.
19For så sier Herren Gud:
Når jeg gjør deg til en herjet by,
lik byer som det ikke bor folk i,
når jeg lar storhavet stige
så veldige vannmasser dekker deg,
20da fører jeg deg ned
med dem som går i graven,
ned til folk som levde før.
Jeg lar deg bo i landet der nede,
som ligner ruiner fra gamle dager,
sammen med dem som er gått i graven.
Du skal ikke vende tilbake
og få noen plass i de levendes land.
21Jeg gjør deg til et skremmende sted,
du skal ikke mer være til.
Folk skal lete, men aldri mer finne deg,
lyder ordet fra Herren Gud.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
