1Jakob kalte sine sønner til seg og sa: Kom sammen, så vil jeg forkynne dere hva som skal hende dere i kommende tider:
2Jakobs sønner, kom sammen og hør,
hør på Israel, deres far!
3Ruben, min førstefødte er du,
min kraft og den første frukt av min manndom,
fremst i heder, størst i makt.
4Du bruser over som vannet,
men du skal ikke ha noe fortrinn.
For du steg opp i din fars seng,
da vanæret du den – du lå på mitt leie.
5Simeon og Levi er brødre.
Voldsvåpen er deres sverd.
6Jeg vil ikke møte i deres råd,
vil ikke være med i deres forsamling.
For i sinne slo de menn i hjel,
og egenrådig skamskar de okser.
7Forbannet være så heftig en harme,
et sinne så veldig som deres!
Jeg vil splitte dem i Jakob
og spre dem utover i Israel.
8Juda, deg priser dine brødre;
din hånd tar fiendene i nakken,
din fars sønner bøyer seg for deg.
9En løveunge er Juda!
Fra rov er du kommet hjem, min sønn.
Han legger seg til ro og strekker seg som løven,
som løvinnen – hvem våger å vekke ham?
10Kongespir skal ikke vike fra Juda
eller herskerstav fra hans føtter
til den rette kongen kommer,
han som folkene skal lyde.
11Han binder sitt esel i vintreet,
sin fole ved den edle ranke.
Han vasker sin kledning i vin,
sin kjortel i drueblod.
12Hans øyne er mørkere enn vin,
hans tenner er hvitere enn melk.
13Sebulon bor ved havets kyst,
ved stranden der skipene legger til,
med ryggen vendt mot Sidon.
14Jissakar er et sterkbygd esel
som ligger mellom kløvkurvene.
15Han så at det var godt å hvile,
og at landet var fagert.
Da bøyde han nakken under byrden
og ble en ufri trell.
16Dan skal dømme sitt folk,
han som de andre Israels stammer.
17Dan skal være en slange ved veien,
en farlig slange på stien;
den biter hesten i hælene,
så rytteren faller bakover.
18– Jeg venter på din frelse, Herre.
19Gad blir overfalt av røverflokker,
men faller selv i hælene på dem.
20Asjers føde er fet,
han setter fram kongelige retter.
21Naftali er en hind som løper fritt;
han taler fagre ord.
22Josef er et ungt frukttre,
et ungt frukttre ved kilden;
grenene klatrer opp etter muren.
23Bueskytterne egget ham,
de skjøt og satte etter ham.
24Men hans bue er fast og sterk,
smidige er hans armer og hender.
Han får hjelp av Jakobs Veldige,
av ham som er hyrden, Israels Klippe,
25av din fars Gud – han skal hjelpe deg,
Gud Den Allmektige – han signe deg
med signing fra himmelen oventil,
med signing fra havdypet der nede,
med signing fra bryst og morsliv.
26Din fars velsignelser er rikere
enn de eldgamle fjells velsignelser,
enn de evige høyders herlighet.
La dem komme over Josefs hode,
over issen til ham
som er høvding blant sine brødre!
27Benjamin er en rovgrisk ulv.
Om morgenen eter han byttet,
om kvelden skifter han hærfang.
28Dette er alle Israels stammer, tolv i tallet. Og dette sa deres far til dem da han velsignet dem. Hver av dem gav han en egen velsignelse.
Jakobs død og gravferd29Jakob sa til sine sønner: «Jeg går nå til mitt folk. Gravlegg meg da hos mine fedre i hulen på hetitten Efrons mark! 23,16ff+
30Det er den hulen som er på Makpela-marken, øst for Mamre i Kanaan, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron som gravsted til odel og eie.
31Der gravla de Abraham og Sara, hans hustru; der gravla de Isak og Rebekka, hans hustru; og der gravla jeg Lea. 23,19; 25,9; 35,29
32Marken og hulen der er kjøpt fra hetittene.»
33Da Jakob hadde gitt sine påbud til sønnene, trakk han føttene opp i sengen. Så utåndet han og gikk til sine fedre.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
