1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2Blir du motløs om en prøver å tale til deg?
Men hvem kan tie til slikt?
3Selv har du rettledet mange
og styrket kraftløse hender.
4Dine ord reiste opp igjen dem som snublet,
du gav kraft til vaklende knær.
5Men nå, når det gjelder deg selv, blir du motløs,
når det rammer deg, blir du redd.
6Setter du ikke lit til din gudsfrykt
og håp til din redelige ferd?
7Tenk etter! Når mistet en skyldfri livet,
hvor gikk rettskafne folk til grunne?
8De som pløyer ned ondskap og sår ulykke,
de høster det samme, etter det jeg har sett.
9Ånder Gud på dem, går de til grunne,
når han puster i vrede, forsvinner de.
10Løven brøler, og løveungen skriker,
men ungløvens tenner blir slått ut.
11Selv dyrenes konge går til grunne
når den ikke finner bytte,
og løvinnens unger blir spredt.
12Et ord kom listende til meg,
det nådde mitt øre som en hviskende lyd.
13Det kom da nattsyner gjorde meg urolig,
mens menneskene lå i dyp søvn.
14Jeg ble grepet av skrekk så jeg skalv,
redselen gikk meg til marg og ben.
15Et pust strøk forbi mitt ansikt,
og hårene reiste seg på mitt hode.
16En skikkelse stanset,
men det var ikke klart for meg
hvordan den så ut.
Den stod rett foran øynene på meg,
og jeg hørte en rolig røst som sa:
17Kan et menneske være rettferdig for Gud,
kan en mann være ren for sin skaper?
18Gud stoler ikke engang på tjenerne sine,
selv hos englene finner han feil,
19enn si hos dem som bor i leirhus
og bare har jord til grunnvoll.
De knuses lettere enn møll.
20Før dagen er omme, kan de være knust;
uten at noen merker det,
går de til grunne for alltid.
21Deres teltsnor blir rykket opp,
de dør, men har ikke fått visdom.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
