1 Da flyktet Jefta for brødrene sine og slo seg ned i landet Tob. Noen simple menn som gikk og drev, samlet seg om Jefta og dro ut med ham på toktene hans.
4 Ammonittenes konge svarte sendebudene fra Jefta: «Da Israel kom fra Egypt, tok de landet mitt mellom Arnon og Jabbok, helt bort til Jordan. Gi det nå tilbake med det gode!»
14Enda en gang sendte Jefta bud til ammonittenes konge
15skal den første som kommer ut gjennom døren i mitt hus og møter meg når jeg vender velberget tilbake fra krigen mot ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.»
32Så dro Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og Herren ga dem over i hans hender.
33Da han fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, for en sorg du volder meg, for en ulykke du bringer! Jeg har gitt Herren et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
36Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden Herren har latt deg få hevn over dine fiender, ammonittene.
37Men en ting vil jeg gjerne at du gir meg lov til», sa hun. «La meg få være fri i to måneder, så jeg og venninnene mine kan gå omkring på fjellene og gråte over at jeg må dø som jomfru.»
38«Gå du!» svarte han, og han lot henne være borte i to måneder. Så gikk hun omkring på fjellene sammen med venninnene og gråt over jomfrudommen sin.
39Da de to månedene var omme, kom hun tilbake til faren, og han gjorde med henne som han hadde lovet. Hun hadde aldri vært sammen med noen mann. Siden har det vært en skikk i Israel
40at israelittiske døtre fire dager i året går ut og synger klagesanger over datteren til Jefta fra Gilead.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
