1Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
2Mine tanker legger meg svaret i munnen! Derfor stormer det i meg.
3Hån og irettesettelse må jeg høre, og min ånd gir meg svar ut fra min innsikt.
4Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker ble satt på jorden,
5at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede varer bare et øyeblikk?
11Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nå ligger den med ham i støvet.
12Selv om det onde er søtt i hans munn, og selv om han skjuler det under tungen,
13sparer på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under ganen,
14så blir likevel hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15Han slukte gods, men må spy det ut igjen, Gud driver det ut av hans buk.
16Ormegift må han suge i seg, hoggormens tunge dreper ham.
17Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det. Meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
24Flykter han for våpen av jern, så vil en bue av kobber gjennombore ham.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
