1Josjafat vant stor rikdom og ære. Han inngikk et ekteskapsforbund med Akab.
5Da kalte Israels konge profetene sammen. Det var fire hundre mann. Og han spurte dem: Skal vi dra i strid mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? De svarte: Dra opp! Gud vil gi det i kongens hånd.
6Men Josjafat sa: Finnes det ikke en annen av Herrens profeter her, så vi kunne spørre Herren til råds gjennom ham?
7Israels konge svarte Josjafat: Det finnes en til, og vi kan spørre Herren til råds gjennom ham. Men jeg hater ham fordi han ikke profeterer godt om meg, men bare ondt alle sine dager. Det er Mika, Jimlas sønn. Josjafat sa: Kongen skulle ikke tale slik!
29Og Israels konge sa til Josjafat: Jeg vil forkle meg og så gå i striden. Men du kan ta på deg dine vanlige klær. Så forkledde Israels konge seg, og de gikk i striden.
30Men kongen i Syria hadde befalt høvdingene for sine stridsvogner: Dere skal ikke kjempe mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.
31Da nå høvdingene for stridsvognene så Josjafat, sa de: Dette er Israels konge, og de omringet ham for å angripe ham. Da satte Josjafat i et høyt rop, og Herren hjalp ham, Gud vendte dem bort fra ham.
32For da høvedsmennene over stridsvognene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham igjen.
33Men en mann spente buen og skjøt på måfå, og han traff Israels konge mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa han til vognstyreren: Vend om og før meg ut av hæren! Jeg er såret. 35:23.
34Men striden ble stadig hardere denne dagen, og Israels konge holdt seg oppreist i vognen mot syrerne helt til om kvelden. Men på den tiden solen gikk ned, døde han.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
