1 .
2 av Asia. Aristarkos, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
3 , ga Paulus dem
10råd og sa: «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil ende med ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.»
11Likevel stolte offiseren mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det Paulus sa.
12Fordi havnen ikke var egnet til overvintring, ga de fleste det råd å sette seil og dra derfra, om de i det hele tatt kunne nå Føniks, en havn på Kreta, for å overvintre der. Den var åpen mot sørvest og nordvest.
I stormen13Siden det blåste en svak sønnavind, antok de at de hadde fått ønsket sitt oppfylt og satte til havs, og seilte tett opp til Kreta.
14Men ikke lenge etter blåste en stormvind mot skipet; en slik som kalles evroklydon.
15Da skipet ble rammet av den og det ikke kunne holdes opp mot vinden, lot vi det drive.
16Da vi var kommet i le av en øy som heter Klauda, fikk vi med nød og neppe sikret livbåten.
17Da de hadde tatt den om bord, brukte de trosser til å surre rundt skipet. Fordi de fryktet at de skulle grunnstøte på Syrtegrunnene, tok de ned seilene, og dermed ble de drevet omkring.
18Siden vi ble kastet omkring av stormen, lettet de skipet for last dagen etter.
19 over bord.
20Da nå verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og en veldig storm sto mot oss, ga vi til slutt opp alt håp om å bli reddet.
21Men etter å ha vært uten mat i lang tid, stilte Paulus seg midt iblant dem og sa: «Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere ikke påført oss denne ulykken og dette tapet.
22Nå ber jeg dere å være ved godt mot, for ikke noe liv skal gå tapt hos dere, bare skipet.
23 at det snart måtte bli dag.
30Da prøvde sjømennene å rømme fra skipet; de satte livbåten på sjøen og lot som om de ville slippe ut anker fra baugen.
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
32Da hogg soldatene over linene til livbåten og lot den drive bort.
33Da det nærmet seg daggry, ba Paulus dem innstendig om å spise. Han sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og levd uten mat; dere har jo ikke spist noen ting.
34 om bord i skipet.
38Da de hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på havet.
Skipbrudd på Malta39Da det ble dag, kjente de ikke landet igjen. De la merke til en bukt med en sandstrand, og der planla de å la skipet gå på grunn, om mulig.
40De lot ankrene falle og lot dem være igjen i sjøen. I mellomtiden løsnet de tauene som roret var surret med. De heiste storseilet for vinden og styrte mot stranden.
41 som hadde dyp sjø på begge sider, og de seilte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og var ikke til å rokke, men akterskipet ble knust av bølgenes kraft.
42Soldatenes plan var nå å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme av sted og flykte.
43Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe over bord først og komme seg til land,
44 27,22.31 og deretter de andre, noen på planker og andre på vrakdeler av skipet. Slik gikk det til at alle kom seg trygt i land.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
