1Da tok Job ordet og sa:
2«Å, om min sorg til fulle kunne bli veid, og min ulykke lagt på vektskålen sammen med den!
3For da ville den vise seg tyngre enn sanden ved havet; derfor kom mine ord så ubetenkt.
4 ?
12Er min styrke den samme som i steinene? Eller er mitt kjøtt av bronse?
13Har jeg vel noen hjelp i meg selv? Er alt håp om redning drevet bort fra meg?
14 forlater frykten for Den Allmektige.
15 .
20 , og blir redde.
22Sa jeg noen gang: ‘Gi meg?’ eller: ‘Bruk av deres rikdom til en bestikkelse for meg?’
23eller: ‘Redd meg fra fiendens hånd?’ eller: ‘Forløs meg fra grusomme menneskers hånd?’.
24Lær meg, så skal jeg tie. Hjelp meg å forstå hvor jeg for vill!
25Hvor virkningsfull er en rett tale! Men hvilken kraft er det i deres irettesettelse?
26Har dere bare til hensikt å gjendrive mine ord, den fortviltes tale, som er lik vinden?
27Selv den farløse kaster dere lodd om, og dere kjøpslår om deres venn.
28Men nå må dere se på meg, for jeg kan ikke lyve dere rett opp i ansiktet.
29 17,10; 27,5–6; 34,5 Jeg ber dere, vend om, så det ikke blir gjort urett! Ja, vend om, for her står min rettferdighet fast.
30Finnes det noen urett på min tunge? Kan ikke min gane skjelne det fordervelige?
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
