1Men nå spotter de meg, de som har færre levedager enn jeg. Deres fedre foraktet jeg slik at jeg ikke engang ville sette dem sammen med hundene som voktet småfeet mitt.
2Sannelig, hva kunne styrken i deres hender utrette for meg, de hadde jo tapt sin fulle kraft.
3De er utmagret av nød og sult, de gnager på sin føde i den tørre og tomme ødemarken.
4De plukker melde mellom buskene, og røtter av gyvelbusken er deres føde.
5De er drevet bort fra samfunnets fold, folk roper etter dem som tyver.
6I kløftene i dalen må de bo, i hull i jorden og klippene.
7Blant buskene skriker de og huker seg ned under neslene.
8De var sønner av dårer, ja navnløse sønner. De ble fordrevet fra landet.
9 har løsnet min buestreng og fornedret meg, har de kastet av seg hemningene for meg.
12 blir borte som en sky.
16 slites min kledning, det strammes rundt meg som kragen på min kjortel.
19Han har styrtet meg ned i gjørmen, jeg er å ligne med støv og aske.
20 og lar meg ri av sted på den. Du lar meg forgå mens den raser.
23 rekker ikke ut sin hånd mot en ruinhaug, når den roper i nøden.
25 er stemt til sorg og min fløyte til de gråtendes røst.
Who We AreWhat We EelieveWhat We Do
2025 by iamachristian.org,Inc All rights reserved.
